Ordet traume betyr sår eller skade. Men ikke alle sår og skader gir traumereaksjoner, – ofte kan vi når vi opplever ubehagelige, uønskede, krevende og vanskelige hendelser likevel være i stand til å ta det inn over oss, og forholde oss til det. Det er ikke selve hendelsen man blir syk av. Når vi bearbeider hendelser, blir de til minner om noe vanskelig, som vi kan forholde oss til. Da er det ikke traumer lengre. Traumer er sår som ikke er leget.
Det som skjer når vi utvikler psykiske traumer, er at det som skjer overskrider den evnen vi mennesker har til mestring og tilpasning i hverdagen. Traumer er da reaksjoner på uutholdelige hendelser; der sentralnervesystemet blir overveldet. Vi tåler da, i motsetning til det som er beskrevet over, faktisk ikke det som skjer med oss. Erfaringer, følelser og kroppslige minner som ikke er tålt, blir ofte spaltet av, frakoblet. Dette kalles gjerne dissosiasjon.
Lavt selvbilde, skam og kronisk selvfordømmelse er resultater av utviklingsmessige og relasjonelle traumer. Tidlige traumer virker ødeleggende på kontakten med både selvet og andre (for eksempel tilknytning, tillit, autonomi, kjærlighet, seksualitet, vitalitet osv), og dette kan ligge til grunn for psykologiske vansker og i tillegg mange fysiologiske vansker. Behandling kan lege de følelsesmessige eller psykologiske sårene, og gjøre at vi blir mer «samlet» eller «integrerte» som personer.
Siden erfaringer av det som har skjedd ofte sitter «i kroppen», er vanlig samtaleterapi alene ikke nok i traumebehandling.