Sammendrag:
«Toleransevindu» er begrepet dr. Dan Sigel opprinnelig brukte for å forstå og beskrive normale hjerne-kropp-reaksjoner, særlig i etterkant av motgang og vonde opplevelser. Begrepet brukes også for å beskrive den fysiologiske aktiveringssonen som gir best mulig fungering; en optimal fungering (se illustrasjonen), for en person.
Arousal = aktivering, Hyper = over-, Hypo = under.
Toleransevinduet kan ha stor åpning, eller svært liten åpning.
I bunn og grunn er det slik at åpningen på vårt «vindu» avhenger av i hvilken grad vi kan tolerere milde svingninger, fluktuasjoner, i humør og i energinivå; i tillegg til utfordringer og krav i livet, samtidig som vi blir værende i optimal sone.
Slik illustrasjonen over viser, finnes det en optimal sone eller et optimalt område for fungering.
I fire påfølgende oppslag, kan du lese og lære mer om
1) optimal sone, rolig aktivering og deaktivering,
2) ekstremer eller ytterpunkter; hyper- og hypo-aktivering,
3) hvordan utvide eller åpne ditt toleransevindu og
4) strategier for selvivaretakelse, dersom du har mye hypo-aktivering.
Tekst og alle illustrasjoner er hentet fra www.mi-psych.com.au,
i min oversettelse og bearbeiding,
og gjengis med tillatelse fra Dr Andreas Comninos,
Mindfulness & Clinical Psychology solutions, Newtown, NSW Australia
- Optimal sone, rolig aktivering og deaktivering:
Rolig aktivering = Å være klar til innsats, – mobilisering.
Hjerteraten øker; musklene er klare; våken;
i stand til å tenke klart og ta gode beslutninger og reagere effektivt.
I den optimale aktiveringssona:
opplevelse av ro; våken/avspent, se muligheter, mottakelig for trøst;
«JEG TAKLER DETTE!»
Rolig deaktivering = Å roe ned; komme seg etter innsats.
Hjerteraten roer seg; musklene avspennes.
i stand til å føle seg samlet og rolig, tenke klart og slappe av.
Når vi er innenfor vårt toleransevindu, er vi i optimal aktiveringssone.
Og våre nervesystem (sympatikus og parasympatikus) er i balanse.
Det gjør det mulig å ha adaptive reaksjoner på stress (vist som «calm activation», i figuren), og kapasitet til å regulere følelser som kan balansere stresset (vist som «calm deactivation», i figuren). Vi er med andre ord rolige, men tilstrekkelig årvåkne til å være nok engasjert (men ikke overdrevent). Vi har hodet tilstrekkelig med oss, slik at vi kan forholde oss til, og komme oss i etterkant av utfordringer vi møter.
Når vi er i vårt toleransevindu, klarer vi å tenke fleksibelt, og kommunisere og handle effektivt. Vi kan håndtere hverdagens stress og utfordringer, bygge sunne relasjoner og regulere følelsene våre konstruktivt og nødvendig.
På samme måte som en termostat i en air-condition’er gjør mikrojusteringer til temperaturen for å holde den innen et behagelig område, vil det å forbli innen den optimale sonen av toleransevinduet kreve oppmerksomhet og ferdigheter.
Da kan vi ivareta våre behov og regulere aktiveringsnivå til situasjonen vi er i.
Vanligvis kan vi gjøre dette enten med en aktivitet som beroliger eller trøster (evt ved å kontakte noen som er god på å trøste oss) når vi trenger å SENKE aktiveringen. Eller gjennom trygge, sunne aktiviteter som stimulerer oss, når vi trenger å ØKE aktiveringen.
Dersom vi har mye oppsamlet stress, eller vi er i en tilstand der vi føler oss truet eller opplever overhengende fare, kan toleransevinduet bli smalere; det krymper. Og når vi er utenfor toleransevinduet, kan det bli krevende å ta inn ny informasjon; det blir krevende å tenke klart. Dette henger sammen med at hyper- og hypo – aktivering er eldgamle fysiologiske overlevelsesmekanismer som vi mennesker deler på tvers av arter, gjennom hele dyreriket.
For mennesker som har opplevd betydelig stress (det kan enten ha skjedd som en enkelthendelse, eller som giftig/toksisk stress etter opphopning av utløsende hendelser), har hjernen lett for å bli sittende fast i høyt nivå av aktivering eller deaktivering. Dette kan enten medføre at det blir UMULIG Å BEVARE ROEN (fordi kamp/flukt-responsen utløses), eller det kan føre til ufrivillig «AVSLÅTTHET» (frys-respons) i møte med stress.
Opplevd trussel, overhengende fare, eller oppsamlet, kraftig stress eller traumatiske hendelser kan ødelegge et individs evne til å bli værende innenfor sitt toleransevindu, og forårsake at man blir overveldet, eller «avslått».
Når noen blir hyperaktivert, kan de ha symptomer på angst, sinne eller panikk.
Hypoaktivering kan i stedet gi symptomer på depresjon, dissosiasjon eller en slags frakoblethet; «ikke helt med».
At du forstår ditt toleransevindu er kjempeviktig når du går i terapi.
Et hovedmål i tidlig fase av traumebehandling er å hjelpe pasienten til å utvide sitt toleransevindu. Det skjer gjennom å utvikle ferdigheter til å regulere følelser, og øke evnen til å utholde ubehag og plager. Arbeidet inkluderer å fremme oppmerksomt nærvær; oppmerksomhet på selvet og på opplevelse (inkludert interosepsjon), samt selvmedfølelse, slik at en balansert tilstand kan opprettholdes. Alt dette øker evnen til å bli værende innenfor toleransevinduet.
Når vi utvikler slike ferdigheter, kan det bidra til at vi øker vår resiliens; dvs motstandskraft i møte med vanskelige opplevelser. Det kan bidra til å øke følelsesmessig velvære og til å navigere livets utfordringer på en bedre og mer nyttig måte.
Også for de av oss som ikke har opplevd store traumer, er det slik at dersom vi ikke har oppmerksomhet på selvet, eller har dårlig utviklede selvreguleringsferdighet, kan vi bli FOR AKTIVERT/hyperaktivert, eller bli SLÅTT AV/hypoaktivert, når vi møter farer, trusler og stress.
Det kan også være at vi ikke har blitt lært gode strategier for selvivaretakelse. Da kan noen av tiltakene vi gjør for å redusere stress i stedet snarere bidra til problemet.
Toleransevinduet representerer den ideelle middelvei mellom to ytterpunkter/ekstremer; disse er hyper- og hypo- aktivering.
Når vi er i toleransevinduet, er vi i en balansert tilstand, som muliggjør adaptive responser på stress, og som muliggjør følelsesregulering.
Dersom du gjenkjenner at du opplever store utslag på enten hyper – eller hypoaktivering, er det tegn på et smalt toleransevindu.
Når vi forstår mer av dette, kan vi gjøre tiltak for å hjelpe oss selv.
Mer om dette i neste oppslag, altså 2) Ekstremer eller ytterpunkter; hyper- og hypo-aktivering
PEACE protokoll