2) Ekstremer eller ytterpunktene; om hyper- og hypoaktivering
Figurforklaring og oversettelse:
Øvre røde sone: Hyperaktivering
Dette innebærer «kamp/flukt»-aktivering – Svekket vurderingsevne
Rigid tenkemåte / tankene raser rundt
Føler for mye, emosjonell reaktivitet / stressubehag og negativt stress
Årvåken, panisk, sint eller agitert
I ytterkantene av øvre og nedre røde soner: Dissosiasjonsterskel
Behov i øvre område: trøstende og beroligende ferdigheter, samt forankring i her-og-nå
Behov i nedre område: mild stimulering, orientering i tid og rom
Øvre gule sone: Hint: Klarer ikke roe ned!
Nedre gule sone: Hint: I ferd med å slås av; blir fjern
Nedre røde sone: Hypoaktivering
Føler for lite / fravær av fornemmelser
Nummenhet > isolasjon > tilbaketrekning
Deprimert > opplevelse av håpløshet
Avslått / frys > dissosiasjon
*********
Fordi både hyper- og hypoaktivering kan bidra til å beskytte oss fra farer eller ubehag, er disse tilstandene fortsatt, i vår tid, med oss. Hyper- og hypoaktivering sikrer vår overlevelse («survival of the fittest»;
den som er best tilpasset vil overleve), og det som gjelder vår overlevelse, er aller viktigst, dersom noe skal kunne videreføres i evolusjonen.
En lite gunstig, om enn vanlig konsekvens av vår evolusjonsmessige fortid, er at menneskehjernen lett trigges av
«falske positiver». Mange blir raskt trigget av forestillingsbilder; smertelige minner og tanker; eller ved å fokusere på skremmende vurderinger eller forutanelser.
Dette er ikke noe vi kan klandres for. Det skjer rett og slett fordi våre hjerner utviklet seg for å beskytte oss.
Det er ikke sånn at vi valgte vår emosjonelle læringshistorie, ei eller at vi er «skrudd sammen» på den måten vi er.
Det er heller ikke slik at vi er perfekt laget.
Ved å tenke på og ser for seg alt mulig som kan gå galt, har vår hjerne utviklet en enorm kapasitet til å beskytte oss mot farer. Men dette skjer med den omkostningen at vi også får «falske positiver».
Falske positiver er «bugs» i systemet, og vi må lære å jobbe med feilene, slik at vi ikke så lett blir trigget.
Arbeid med falske positiver utgjør også del av forberedelsesarbeidet som kan bygge ditt toleransevindu.
3) Hvordan øke ditt toleransevindu
Det er viktig å få frem at vi kan ikke velge hvor åpent det toleransevinduet vi er født med, er. Mennesker er født med ulike hjerner og ulik kapasitet. Det er også slik at skadelige hendelser i tidlig barndom og gjennom livet former hjernen og slik innvirker på vårt toleransevindu. Vår tilknytningsstil og tidlige emosjonelle læring påvirker hvordan våre hjerner og toleransevinduet utvikler seg.
Nå er det slik at selv om mange av de negative opplevelsene vi har (særlig de skadelige erfaringene i tidlige barndom) ikke er vår skyld, så er det likevel vårt ansvar å finne ut av, lære, hvordan vi best kan hjelpe oss selv.
Det er nemlig slik at jo mer vi kan utvide og åpne vårt toleransevindu, jo mer motstandsdyktige, – resiliente,
kan vi bli i møte med livets utfordringer.
Ønsker du å øke ditt toleransevindu, er det til stor nytte at du blir mer oppmerksom på små tegn eller signaler som tyder på at du er i ferd med å bli enten hyper- eller hypoaktivert.
Selv om ingen er helt like på dette, er det likevel en vanlig beskrivelse ved hyperaktivering at man i økende grad finner det vanskelig å forholde seg rolig. Du kan bruke dette som et tegn på at du nærmer deg øvre del av ditt toleransevindu, og på at du nå er i behov av å gripe inn, gjøre noe.
Vi kan bruke det vi vet om stress, til å skreddersy det du skal gjøre, til dine behov.
Se på fremstillingen av Yerkes-Dodsons lov i dette diagrammet:
Som det er vist i figuren, når vi har lavt i stress (for eksempel hypoaktivert, grønn sone), er det vanskelig å være til stede her-og-nå, og det vi gjør, blir ikke så bra, vi har ikke optimal ytelse.
På samme vil høyt stress (for eksempel hyperaktivert, oransje til rød sone) gjøre det vanskelig for oss å yte vårt beste. Vi behøver en akkurat passe mengde stress (gul sone, venstre side, og FØR oransje sone).
Det du med andre ord behøver å vite er følgende:
* hvor du befinner deg,
* hvor du heller behøver å være, og
* hvordan du kan komme deg dit du behøver å være.
For å komme ut av hyperaktivering: Vanligvis vil bruk av beroligende forestillingsbilder og trøstende og beroligende ferdigheter (som for eksempel pusteteknikker, eller «indre trygt sted»), og jordingsteknikker (for eksempel ta i bruk de fem sansene våre her-og-nå, oppmerksomt nærvær o.l.) bidra til at man bringes ut av og ned fra hyperaktivering, til optimale sone av toleransevinduet. Men siden vi er forskjellige, må du finne og bruke det som fungerer for akkurat deg (skreddersøm).
Et signal eller tegn på at man nærmer seg hypoaktivering, er at man føler for å trekke seg unna, inn i seg sjøl, eller at man «slås av». Hvis det er tilfellet for deg, bruk det som et signal på at du nærmer deg nedre del av ditt toleransevindu, og beveger det mot en tilstand av hypoaktivering. Det er et signal om at du behøver å gripe inn.
For å komme ut av hypoaktivering: Jordingsferdigheter kan være viktige å bruke når du er utenfor ditt toleransevindu.
Det som fungerer for deg her, må være kjøreregelen.
Noen finner det nyttig å ha sosial kontakt for å motvirke trangen til å trekke seg unna.
Mens særlig de som har relasjonelle sår og traumer (det kan for eksempel være tidlige erfaringer med at andre mennesker var emosjonelt utilgjengelige, eller lite støttende, eller man har oppfattet andre skumle, ubehagelige eller onde), vil kunne oppleve sosial kontakt som veldig utfordrende når de er ubehagelig og negativt stresset.
Ved betydelig grad av hypoaktivering, vil enkle, forsiktige, men stimulerende aktiviteter som sikter mot at du forankrer opplevelsen din i her-og-nå’et, dvs teknikker som orienterer deg i tid og rom både være påkrevet og nødvendige.
Det er uansett til nytte å legge en plan i forkant, slik at du har opptil flere alternativer for hvordan du skal forholde deg; hva du kan gjøre om en hyper- eller hypoaktiveringssituasjon skulle oppstå.
Og du bør ha øvd på det du skal gjøre 😊
Teksten er hentet fra www.mi-psych.com.au, min oversettelse og bearbeiding.
Alle illustrasjoner er hentet fra www.mi-psych.com.au , og brukes med tillatelse fra
Dr Andreas Comninos.
Lær mer om ditt TOLERANSEVINDU, del 1